Vi elsker det vi er vant til for det føles komfortabelt og trygt, og selv om det kanskje drar oss ned (jobb, forhold, hvor vi bor, etc) og ødelegger livskvaliteten vår og tapper livsgnisten ut av oss, så vegrer de fleste seg for å gjøre den nødvendige endringen. Vi innbiller oss at det er så ukomfortabelt, og dermed forblir vi i det samme gamle som ikke er godt for oss.
Vi ofrer potensialet og ressursene våre. Vi ofrer drømmene våre. Vi ofrer livet vårt. Vi elsker å syte over hvor dritt noe er, men vi vil som oftest ikke ta ansvar for vår del av skapelsen. Enten så må vi gjøre en endringen for å forbedre det vi ikke liker, eller så må vi bryte det og gjøre noe nytt – hvis ikke så er det faktisk på sin plass at vi slutter å syte.
Livet er så risikabelt at ingen slipper fra det levende, så det er like greit å ta risken å bare gjøre det som skal til. For å nå våre mål så må vi ut av komfortsonen. Sånn er det bare. Jeg sier ikke at det er lett, men det er mulig. Det vet du også.
Add comment