En mann kontaktet meg for noen måneder siden med ett inderlig ønske om å gå ned i vekt. Den tredje timen vi traff hverandre satt vi der med hver sin kopp kaffe, mens vinden ulte utenfor vinduene. Vi pratet om hva Krister hadde merket av endringer siden første gang vi traff hverandre.
Han fortalte meg om hvordan måltidene hadde blitt mye mindre, uten at han følte han gikk glipp av noe. Om hvor lite sug han hadde etter sjokolade og annet søtt, noe som var meget spesielt for Krister, fordi han ble “mo i knærne” bare av å tenke på kaker før. Men nå…ingenting. Og han savnet det ikke heller. Men det han var mest forundret over var at hans opplevelse av seg selv hadde endret seg. En dag stod han naken foran speilet og så på seg selv – hvor han etterhvert sa til karen i speilet; “du ser ikke så verst ut” (og dette kom fra en mann som ikke hadde villet se seg i speilet de siste 20 årene). Og etter denne hendelsen ble han mer og mer oppmerksom på at “jeg er god nok sånn som jeg er nå. Det er ikke kroppen min som definerer hvem jeg er”.
Det han sa der er essensen av det å være menneske. Vi er mye mye mye mye myyyyyyyyye mer enn kroppen vår.
“Jeg aksepterer meg selv mer og mer nå”, sier Krister. “Og hvorfor vente på å akeptere meg selv til jeg har blitt 20 kg lettere, når jeg kan gjøre det nå?”.
Dette spørsmålet synes jeg er helt genialt! Hvorfor vente på at “noe i livet” må være på plass før man tillater seg selv å kjenne på følelsene man er på jakt etter? Hvor ofte har du hørt deg selv eller andre si ting som ; når ungene mine flytter ut, da skal jeg……….Når jeg har tatt av meg 20 kg, da skal jeg……..Når jeg treffer den rette, da skal jeg……..Når jeg er ferdig med…….., da skal jeg……….
“Hvorfor vente når jeg kan gjøre det nå”, sa Krister.
Vi snakket videre og han forteller at; “egentlig så tror jeg ikke jeg kom til deg bare for å gå ned i vekt. Jeg tror det er en mye viktigere grunn til at jeg er her….jeg innser nå at vekten er uviktig i forhold til det. Jeg vet at kroppen min vil bruke litt tid på å ta av seg, men det er helt ok, fordi jeg gleder meg faktisk til veien videre. Hvis jeg kan leve resten av livet mitt med denne følelsen jeg har nå, så venter jeg lett 1 år på å ta av disse ekstra kiloene. Da vil ihvertfall hodet og kroppen ha fått tid på seg til å samarbeide (info: når man går ned i vekt på en naturlig måte hvor det ubevisste sinn samarbeider så tar man av seg gjennomsnittlig 2kg i måneden).
I følge moderne psykologi så er det å tenke “Jeg AKSEPTER meg selv der jeg er i livet” bokstavelig talt ett “grønt lys” signal til vårt ubevisste sinn om å begynne prosessen med å gi slipp på ett problem/gjøre en positiv endring.
Når vi kjemper imot ett “problem” så vil “problemet” vokse. Det er som om vi befinner oss i en elv og padler mot strømmen. Og det er ikke lett i lengden – man kan bli ganske sliten og lei.
Når vi aksepterer at vi har ett “problem” og deretter tenker tanker om hva vi ønsker å oppleve når vi er fri fra problemet, så har vi fokus på det vi ønsker å oppnå. Vi padler MED strømmen. Hvis vi gjør det over tid så vil kroppen og hjernen sette igang “balanseringsprosessen”. Du vil finne nye løsninger og nye muligheter, istedefor å gå i gamle spor om igjen og om igjen. Jeg sier ikke at det er lett å akseptere seg selv og “utfordringene” man kjemper i mot – allikevel så er det fullt mulig å gjennomføre det, sånn som Krister har begynt å gjøre.
Moder Theresa sa engang; “Hvis noen ber meg om å bli med på demonstrasjon mot krig så sier jeg nei! Spør om meg om jeg blir med i en demonstrasjon for FRED og jeg sier ja!”
Hun forsto kraften av fokus på det hun ønsket mer av.
“Jeg føler meg mer harmonisk og mer i kontakt med meg selv, og dette ønsker jeg skal forsette”, avslutter Krister.
Add comment