Jeg har mer enn en gang nevnt i mine nyhetsbrev at vi programmerer oss selv hver dag med tanker og indre dialog vi har om oss selv. Mange mennesker vet dette, men forsetter allikevel med å kritisere seg selv på forskjellige måter. Hva oppnår vi med det?
Til ettertanke; hver gang du kritiserer og kjefter på deg selv eller andre, så er det som om du kritiser den 3 år gamle gutten/jenten i deg (underbevisstheten vet ikke forskjell på nå og fortid). Er det ok? Selvfølgelig er ikke det ok! Mange mennesker gjør det allikevel. Hvorfor? Hva vil de oppnå med det?
Tenk på ett barn som lærer seg å gå. Skjeller du ut barnet når det faller på alle fire, eller oppmuntrer du barnet til å reise seg opp å prøve igjen? Tenk om du skulle sagt; er du dum eller? Du klarer ingenting! Du er ubrukelig! Bare gi opp for det der er ikke du god nok til! Du er verdiløs! Du fortjener ikke å ha det godt! H
va vil det gjøre med selvfølelsen og selvtilliten til dette barnet over tid? Hva gjør det med selvfølelsen og selvtilliten til ett voksent menneske som tenker dette om seg selv?
- Hvordan ville du hatt det annerledes om du hadde støttet deg selv som du ville ha støttet en baby som lærer å gå?
- Hva er det verste som kan skje om vi mennesker støtter oss selv på samme måte?
- Hva vinner vi på å ikke gjøre det?
- Hva er det verste som kan skje om du slutter å kritisere andre?
- Har du noen gang spurt deg selv hvorfor du gjør det?
Mennesker som har stort behov for å kritisere andre mennesker har som oftest en sterk selvkritiker. Slutt opp med å kritisere andre og din selvkritikk vil minke!
Dette kan være ett ømfintlig tema for noen, og det har jeg full respekt for. Mitt ønske er ikke å fornærme noen, men heller å dele noen meninger og spørsmål som kanskje vil bidra til at du får det bedre med deg selv og andre. Det er ikke nødvendigvis lett å gi slipp på gamle tanker og meninger. Allikevel, så kan du forestille deg hvor mye lettere ting blir når du støtter den 3år gamle gutten eller jenta i deg.
Siden sønnen min Adrian ble født så har jeg og min kone vært veldig bevisste på at Adrian skal bli sett og hørt på alle måter. At han skal få så mye kjærlighet og trygghet som mulig. Og han skal vite at han er elsket for den han er, ikke det han gjør. For det er en stor forskjell. Voksne mennesker dømmer som regel seg selv etter hva de har gjort eller ikke har gjort. Ifølge hvem er dette en sannhet? Hvem har bestemt at det vi gjør er det som bestemmer om vi er gode nok eller ikke? Hvis du vet hvem som har bestemt dette så vil jeg gjerne ha en alvorsprat med den personen. Sannheten er faktisk; Du er god nok som den du er!
Tror du den lille jenta eller den lille gutten i deg hadde blitt glad om du hadde vist enda mer støtte både med ord og handling?
- Tips! Hvis du begynner å kritisere deg selv fra nå av prøv dette; forestill deg at stemmen som kritiserer snakker med en heliumstemme eller Donald Duck stemme. Gjør det til en vane og din indre kritiker mister sin kraft.
Add comment